De eldste overlevende eksemplene på maleri kommer fra det gamle Egypt og ble funnet på keramikkfragmenter, linstoff og på veggene til graver fra det 4. årtusen f.Kr. Scenene avbildet avbildet landskapet i Nilen og bugnet av bilder av dyr, spesielt fugler og fisk, mellom hvilke silhuetten av en mann dukket opp.
Helt fra starten tjente maleriet både hjelpefunksjoner og var en kunst i seg selv – statuer ble malt, lettelse, kolonner og scener på veggene til tempelbygningene, samt interiør til hjemmet, men de mest dekorerte var mer beskjedne. Overflaten, som maleriet skulle lages på, dekket med et tynt lag jevnet kalkmørtel, hvorpå skissen av den avbildede scenen ble tegnet med en rød strek. Konturene ble markert med en sterk, svart linje, og de resulterende feltene ble fylt ut med farger.
Egyptiske kunstnere malt med mineralmaling – følgende farger ble brukt: kullsvart, hvithet med kalk, gul og rød med oker, blå med lapis lazuli og grønn med malakitt. En gummi arabisk løsning blandet med eggehviter og litt vann ble brukt som bindemiddel (denne malingen ble kalt tempera). I det attende dynastiet begynte bivoks å bli brukt som bindemiddel. For maling ble børster laget av knust siv brukt, børster laget av sammenhengende siv ble brukt til å fylle større områder, gress og palme bladfibre.
Gamle staten
En kanon ble etablert under det gamle riket, som kunstneren prøvde å lukke figuren i tegningen v 18 rader med like rutenett, ved å legge til en rad for håret. Hode og nakke okkuperte to rader med nett, torso til livet – fire, fra hund til belte – seks, fra kne til tå – seks. Den sittende figuren er vist i 15 rader. I tillegg var kunsten preget av mangel på perspektiv og en karakteristisk måte å presentere menneskeskikkelsen på: hode, armer og ben er vist i profilen, øye og armer rett frem, og overkroppen er vridd. Herskeren var alltid den største skikkelsen i maleriet og ble, i likhet med gudene og andre dignitærer, fremstilt som en vakker og ung mann., perfekt bygget. Mindre viktige embetsmenn og vanlige folk ble presentert mer naturlig, fordi artistene i hovedsak ønsket å vise aktivitetene de utførte.
I den gamle staten dominerte sjangerscener i maleriet, hvor hovedtemaet i verket ble ledsaget av en rik representasjon av naturen. Vi vil imidlertid ikke finne skyer på himmelen eller et bilde av solnedgangen på freskene, for disse synspunktene var, for egyptisk tro, et uttrykk for demonens forstyrrende krefter, derfor skal de ikke fanges i et bilde. På den annen side var malerier som skildrer den avdødes skikkelse under en jakt hyppige, hvor de drepte dyrene symboliserte de beseirede demonene.
Den blomstrende kunsten
I middelalderriket prøvde kunstneren å formidle de emosjonelle tilstandene og stemningene til modellene sine, men det var først i det nye kongeriket kunsten nådde sin største storhetstid. Et nytt kamptema ble deretter introdusert, der det oftest var krigsscener som skildret kongenes triumfer over fiendene deres eller jakt, men viser også familieliv og hverdagsaktiviteter. Farao ble fremstilt som overvinneren av landets fiender, han beskyttet også landet mot elementene, konflikter og aggresjon utløst av demoner. Så på maleriene ble han vist hvordan han vinner, f.eks.. vill okse eller løve – forvirringssymboler. I tillegg begynte figurer i bevegelse å bli portrettert, og takket være bruken av en delikat linje har konturene mistet skarpheten. Former har blitt mindre klumpete, kroppene mistet stivheten og figurene ble slankere. Gjennom valget av halvtoner og blanding av maling dukket det også opp en overflod av antrekk, parykker og farger.
Amenhotep IV – en tid med store reformer
Under regjeringen til Amenhotep IV ble staten og kunsten reformert. Farao anbefalte å vise folk som de er, med alle dens ulemper og mangler, som ga opphav til Amaren-stilen (fra navnet al Amarna, hvor var herskerboligen). Linjalens familieliv ble et hyppig tema for denne stilen, som for eksempel. en konge som kjører vogn sammen med sin kone eller en prinsesse som spiser et måltid. Faraos kropp begynte å bli fremstilt med realisme og, til tross for bevaring av noen kanoner (ansikt i profil, øye forfra) silhuetten vises i henhold til virkeligheten. Blant de berømte maleriene fra denne perioden er fresken som viser døtrene til Amenhotep, hvor kroppene til døtrene er vist med sine mangler ved skjønnhet fremhevet, slik som uforholdsmessig slanke kalver, kraftige lår, muskelavslapping eller forlengelse av hodet.
De neste årene ble scener vist på maleriene, også i gravene, blir mer og mer reelle og gratis, til det nye kongedømmets fall. Deretter sløses friheten som ble oppnådd i forrige periode ved å returnere til kanonene (f.eks.. til den rituelle fargen, til illustrasjon av De dødes bok) i kraft i begynnelsen av malingen, der det ikke er plass for realismen i den levende verden.