Medium og New Kingdom

Midterike (ok. 2133-1786 p.n.e.) og den andre mellomperioden (ok. 1786-1567 p.n.e.) Under regjeringen til Mentuhotep II (XI-dynastiet) handel begynte å utvikle seg, Stein- og kobbergruver ble også utnyttet. Faraos hær flyttet sørover, vest og øst, for å utvide statens territorium. På slutten av det 11. dynastiet gjenopptok ekspedisjoner til landet Punt. Så steg visiren Amenemhat opp på tronen, grunnlegger av XII-dynastiet, som produserte mange store og økonomiske herskere, med fokus på utvikling av økonomien – De vannet Fayoums oase og gjorde den til en hage i Egypt. Memphis var hovedstaden, men faraoene foretrakk å bo i Ich-Tawi i oasen. På steder som Dahshur, al-Lahun, al-Liszt og Hawara bygde pyramidene sine. Hvor rik var provinsen, vitner om gravene ved Bani Hasan. Håndverk blomstret, og gullsmedene laget de fineste og mest intrikate juvelene i Egyptens historie. På slutten av det 12. dynastiet var tidene igjen vanskelige, som flommene bidro til. Kraften til faraoene fra XIII-dynastiet var så svak, at de ikke kunne motsette seg inntrengerne fra øst, Hyksosom, som okkuperte Nord- og Midt-Egypt, etablere sine egne dynastier (XV-XVI; dynastiet "stort" og "lite"), kontrollere og samle hyllest også fra Øvre Egypt. Hyksosi, å ha en teknologisk fordel i forhold til egypterne og bruke hester utnyttet til krigsvogner, de grunnla hovedstaden sin i Awaris, hvor de sendte troppene sine fra. De tok over kulturen veldig raskt, språket og religionen til deres undersåtter, selv om de har beholdt mye av middelhavsarven. Set ble statens gud, som tårnet over Amon, Horusem og Re. Først underkastet prinsene i Sør seg for inntrengerne, ser ingen sjanse for seier i kampen mot en mektig fiende, imidlertid bestemte Theban-herskerne seg til slutt for å frigjøre seg fra ubudne gjester og utropte seg til herrer over hele Egypt (XVII dynastia). Om 1650 r. p.n.e. de tok opp en væpnet kamp: Sekenenre ble drept på slagmarken, hans sønn Kamose nådde Awaris, men han tok ikke byen, bare Jahmes, far til Amenhotep I., grunnlegger av det attende dynastiet, forviste Hyksos fra landet (ok. 1567 r.).

Ny stat (ok. 1567-1085 p.n.e.).
Kongene i det attende dynastiet startet en keiserlig epoke i egyptisk historie, tider av den såkalte. Ny stat, da grensene utvidet seg til Nubia i sør, og Eufrat i øst. Faraohærene erobret Syria og Palestina, de holdt også de militante libyerne i sjakk.
Teby, Amuns kultsenter, den var da den største byen i verden.
Herskerne i dette dynastiet er interessante og fargerike individer. I spissen for hærene hans krysset Thotmes I Eufrat og erobret det eldgamle riket Mitanni. Dronning Hatshepsut, som fra regent ble sann farao, hun førte ikke krig, men hun sendte ekspedisjoner til landet Punt, grunnla gruver i Sinai, hun bygde fantastiske templer og reiste obelisker (Karnak).
Thotmes III, en gang ble han hersker, viste seg å være den største erobreren, en ekte egyptisk Napoleon, å være kunstner samtidig, en dikter og en stor byggmester (tempel i Deir el-Ba-hari, Jubileumssalen i Karnak). Amenhotep II, hans sønn, besatt av en mani for fysisk form og styrke, vekket frykt. Hans stat var basert på Eufrat og Gebel Barkal i Sudan. Amenhotep III var faraoen til det velstående Egypt, raffinement og ro. Kunst har nådd store høyder: praktfulle templer og palasser ble bygget (i Luxor, Karnaku, Western Thebe). Yngre sønn av Amenhotep III, Amenhotep IV, han avviste de eksisterende gudene, velge en – Atona. Han forlot også den strålende Theben og dro nordover til den splitter nye byen Achetaton. Han og kona Nefertiti prøvde å endre egypternes tradisjoner og tro. Amarna-kjetteriets periode (ok. 1379-1362 p.n.e.) det er en merkelig tid både religiøst og kulturelt, og sosialt. Det vurderes tvetydig: en gang som seieren til en monoteistisk religion, en gang som en periode med totalitær makt, samt en revolusjonstid i kunst og tradisjon. En av de mest kjente faraoene, Tutankhamun, kommer fra familien Amenhotep. Etter ham steg folk opp på tronen, som utslettet sin fars styre fra historien. Så var det tid for et nytt dynasti – XIX, der tre store herskere skilte seg ut. Seti I ble født som høvdingesønn. Han levde for kort, men han gjenopprettet imperiets herlighet, og bygningene på hans tid er blant de mest fantastiske (Abydos, Karnak). Hans sønn Ramses II er en stor epoke i Egyptens historie: i sin ungdom, en soldat og en erobrer, litt skryt, byggmester og usurpator av verkene til tidligere herskere (Luxor, Karnak, Ramesseum, Abu Simbel, Pi-Ramesses). Under hans regjeringstid var Egypt en ubestridt makt, og de militante hetittene ble fra fiender til allierte. Da Ramses døde, fredens epoke, fred og velvære er en saga blott. Tunge tider begynte. Til å begynne med måtte han takle dem 13. syn – Merenptah, som ble tvunget til å bekjempe libyerne og deres allierte sjøfolk, rullende som en brennende rull gjennom landene i Middelhavet. Ikke engang et kvart århundre gikk fra slutten av Merenptahs styre til dynastiets fall. Herskerne fra det 20. dynastiet satt på tronen, hvis representant var Ramses III, hans blikk på Ramses II. Med påfølgende Ramessids gikk staten tilbake, økonomien var halt, Egyptens stilling var mindre år for år, grensene krympet, territorier gikk tapt, og kaos og uorden vokste i landet. I tillegg var det naturkatastrofer, invasjoner av stadig sterkere naboer og interne tvister. De lokale adelsmennene ble sterkere og med stadig dristigere øyne så de på tronen til faraoen. Siste, Ramses XI, han bodde bare i palasset i Delta. I Øvre Egypt tok den mektige ypperstepresten til Amun Herhor makten, og i Nedre Egypt styrte den allmektige visiren Smendes. Landet falt i stykker.